Var i Mandal i dag, i gravferda til en gammel teaterkollega, Arne Gaute Loftesnes. Hjertet stoppa i forrige uke. Det var en trist melding å få, om en fargerik mann som på eget initiativ og kraft klarte å gjennomføre mange gode teaterprosjekter, hvorav jeg var så heldig å være med på noen av dem.
Etter seansen passa det bra å løpe rundt i Furulunden i øsende regn og i store vanndammer, mens voldsomme bølger slo inn over Sjøsanden. Blei ikke mer enn 40 minutter, men avslutta med en 700 meter lang sugende spurt langs Sjøsandens strand. Det gjorde godt. Istedet for å sette seg ned å gråte, kan man reise seg opp og løpe, og la regnværet gjøre jobben.
Sjøl om Arne Gaute ei gang i ungdommen sto i mål da MK slo Start ut av cupen, og det var større enn stort for 45 år siden, var han ikke noen løper. Men når det ikke var noen minnestund med snitter, så jeg mitt snitt til en løpetur. Livet løper videre, og takk for alt, Arne Gaute.
1 kommentar:
Veldig fin og personlig markering. Sterk symbolikk i den joggeturen, med det ekstreme været som var i går.
Meget bra skrevet og et innlegg for ettertanke.
Legg inn en kommentar