13. Karuselløp - Holmenkolløpet - 3/5,5 km

Holmenkolløpet må man få med seg, selv om man er en smule forkjølet. Fantomine stilte i den korte løypa, bedre kjent som Hildes løype, mens DE valgte den lange. Førstnevte løp i sin nye Barcadrakt, med navn på ryggen og greier. Barca har samme farger som våre tibetdrakter, så det burde passe fint inn i klubben.

Pga helsetilstanden gikk det rolig og greit. Holmenkollen er en fint topp, men veien opp er vel en av de lengste bakkene i karusellen. Så der hadde det vært gange uansett hvor god formen hadde vært. Tok meg faktisk tid til å snu meg og kikke litt på utsikten ett par sekunder, før jeg måtte haste videre.

Løypa etter toppen er jo kjempefin, hvor det stort sett går på stier hele veien. Så det ble en riktig så fin tur mot mål. Etter målgang måtte vi imidlertid få opp tempoet. Barnehagen har sine stengetider, og de må følges. Slik blir hverdagen i overskuelig framtid. 

Berefjell - Opp

er navnet på et nytt motbakkeløp som starter på Birketveit i Iveland og har målgang på toppen av Berefjell
Dato er 1.september og linken finner du HER
Her må alle toppsamlere og andre kjenne sin besøkelsetid.

Sommerskogsløpet 2013, oppturer og nedturer

Sommerskogsløpet er en av sesongens absolutte høydepunkt for oss som liker lengre løp i flott skogsterreng.
I motsetning til fjorårets løp som var vått og sleipt, var det denne gang tørre,fine løyper og nesten for varmt.
Ikke rart det strømmet på med folk i startområdet ved Stemmen.

Hadde ambisjoner om å klare samme tid som ifjor (1:45),eller helst litt under det. Da måtte jeg ligge på rundt 5 minutt pr. kilometer. Ved min side hadde jeg lillebror Pettersen, i stedet for storebror som var med på Ironman København sist søndag, og dermed ikke var helt klar for 21 kilometer 4 dager etter.
Må skryte litt av hans innsats i kongens by: han fullførte denne fulle distanse på 11: 58. Ikke så verst på 3800  meter svømming, 18 mil sykling og 42195 meter løping. Hans mål om å komme under 12 timer holdt med "god" margin!

Lillebror og jeg holdt det foreskrevne tempoet og jeg syns det gikk greit. Prøvde å løpe økonomisk og jevnt. Første drikkestasjon kom som ventet ved veien opp til Hestheia. Godt med drikke når tempen er såpass høy som denne dagen. Men snart skulle første nedtur for min del komme.

I den lange nedkjøringen mot Homevann klarte jeg å snuble i en stein. Jeg visste jo at dette er et litt skummelt parti og passet på å ha god avstand til de foran meg slik at jeg skulle ha fri sikt til alle hindringer i veien.
Allikevel gikk jeg på trynet så det sang. I svevet så jeg et par spisse steiner som kom altfor fort mot ansiktet, og var i grunn forberedt på sprekt leppe og utslåtte tenner. På en eller annen måte klarte jeg å få ene armen foran meg slik at den tok den verste støyten, og jeg kunne rulle rundt et par ganger før jeg kom meg på beina igjen. Den ufrivillige nærkontakten med underlaget resulterte i en forslått albue og en flenge i tommelen, samt en del skrubbsår på hender og knær. Ikke noe alvorlig heldigvis, men tommelen blødde litt en stund.
Full av adrenalin var det bare å fortsette, selv om jeg mistet rytme og fokus en stund.

Nedover mot Aurebekk holdt vi fortsatt skjema til 1:45, altså 5 min pr. km. Stykket langs Kuliaveien opp til neste drikkestasjonen i svingen er alltid seig, så også denne gang. Fikk kastet innpå et glass saft og en liten bit banan, og tok fatt på det seige stykket mot Bergtølhytta. Allerede i den første bakken etter drikkestasjon, kjente jeg at det buttet kraftig, og meldte til lillebror at nå er det ikke gøy lenger. Han fikk kjøre sitt tempo, så fikk jeg komme etterhvert. Mulig at det løsner litt etterhvert, tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg gjorde en avtale med meg selv om at jeg fikk prøve en stund til ihvertfall. Hadde øyekontakt  med lillebror og et par stykker til omtrent helt til Bergstølhytta, men avstanden økte hele tiden. Nå ble jeg stadig tatt igjen av nye løpere også.

Etter drikke og banan på drikkestasjonen ved Bergstølhytta, bestemte jeg meg for at resten av løpet skulle bli en opptur, og kose meg de siste 8 kilometerne. Jeg kunne sikkert ha presset meg, og kommet inn på en bedre tid enn det jeg faktisk gjorde, men med en dårligere følelse. Den fine løypa og den fine rammen rundt innbyr jo til en behagelig treningstur, så da ble farten justert til rundt 6 min pr. km. Nå ble jeg tatt igjen av enda flere løpere, bla en kar som kunne fortelle at han ved passering 12 km hadde satt ny personlig lengderekord i sammenhengende løping. Vet ikke hvordan det gikk med ham, men jeg så ikke noe mer til ham, så han kom seg ihvertfall i mål.

Ironman Pettersen stod med cola og marsipan ca 2.5 kilometer før mål. Det smakte fortreffelig i en sliten kropp. Han løp også sammen med meg det siste stykket, så da fikk jeg en enda bedre avslutning på løpet enn jeg kunne håpe på.
Lillebror kom inn på rundt 1:50 mens jeg var 8-9 minutt bak. Fornøyd med en god 2-timers tur.

Nå gikk det relativt bra med meg i fallet i den bratte bakken, men det kunne gått mye verre.Da stusser jeg litt på at de første Røde-Kors folka jeg så stod på parkeringsplassen ved Bergstølhytta, altså 12 kilometer ut i løypa. Vet ikke om arrangøren har erfaring med at spesielt mange har skadet seg på denne grusplassen tidligere..Jeg skjønner jo at det ikke er praktisk mulig å ha helsepersonell langs hele løypa, men på de mest krevende partiene burde de være i nærheten ihvertfall.

Jeg stiller garantert på startstreken neste år også, så sant jeg er skadefri. Skal prøve å holde meg på beina, men gir ingen garanti.

På topp i Midt-Agder - Fløresteinen

Ut året skal jeg ha pappaperm hver onsdag. I går var første gangen, og hva var vel bedre enn å starte med en skikkelig topptur. Ferden gikk til Lillesand med mål om å bestige Fløresteinen. Far til beins og datter i meis. Som øverste bilde viser er det godt merket med skilt stort sett hele veien. Det er også lagt opp en rundttur slik at man får ny trasè hele tiden, og det er en pluss i margen. Hadde med en blåbærplukker, men siden det er kystnært hadde jeg et lite håp om å finne bjørnebær også.

For det meste gikk stien i finfint skogsterreng. Og det er relativt flatt. Kun det aller siste strekket mot toppen er det stigning, men bortsett fra det har man ingen følelse av å være på topptur. Selve toppen er glimrende!! Den overgikk alle forventninger. Utsikten mot Lillesand er helt perfekt og man ser også langt til havs. Minner litt om utsikten på Sodåsen.


Rundturen er ikke mer enn ca 3 km tror jeg, så dette er en super tur for barna. Denne turen kan anbefales på det varmeste, og her skal jeg absolutt tilbake med resten av familien. Var ikke tegn til et eneste bjørnebær, så det må jeg finne andre steder. Litt ut av ingenting fant jeg imidlertid tidenes beste blåbærtue, da vi nesten var ferdig. Det var tett i tett med bær, så hele tua var nesten blå. Plukkeren ble full på null komma niks.

Kjempebra topptur og masse bær. Med andre ord: Full pott! 

12. karuselløp - CB-løpet i Baneheia - 3,6 km

Høstsesongen startet med brillefint løpevær. I den kjente CB-løypa er det få overraskelser, men den har sine motbakker og er tung nok.

DE:
Før start satte jeg en slags målsetning om å klare 21 minutter. Godt kjent som jeg er i løypa visste jeg at det var viktig å få en god start, for det røyner alltid på mot slutten. Første kilometeren er enkel og gikk på 5,20, eller noe deromkring. Mellomtidene ble noe ca ettersom jeg brukte stoppeklokka på mobilen, og det var litt knotete å dra den fram med kode og allting. Andre kilometeren ble noe tyngre og endte på ca 6,10. Syra kom for alvor på den tredje kilometeren. Bakkene opp mot Vehustoppen blir ikke akkurat lettere med årene, så det satt langt inne å komme seg over. Mellomtiden ble 7 minutter, så da visste jeg at målet var utenfor rekkevidde.

Trygt i mål viste klokka 21,29. Ikke helt på målsetning, men ikke langt unna. Økta ble avsluttet med et herlig bad i stampa. Det gav assosiasjoner til barneårene. I den tida var det noe som het Tinghustrimmen i Baneheia. Det var ikke mer avansert enn at man hver tirsdag på vårparten løp ei runde i lysløypa. 4 ganger gav liten premie, men løp man 8 tirsdager kunne man innkassere den store. Da det ble varmt nok avsluttet vi med bad i nevnte stampa, så det er en fin tradisjon å holde i hevd.

Fantomine:

Min fødselspermisjon går mot slutten, og til mandag blir jeg en av avregningspikene igjen. Dette betyr slutten på min pensjonist-løper tilværelse. Det har vært trivelig å traske rundt i løypene i 13 tida... Det er mye skravling, men man slipper å bli løpt ned av bøffelrukene...

Siden Marte er i full gang med barnehage, så løp jeg alene denne gangen. Det var wunderschøn. Var i ivrigste laget, så startet 12.55, og kom i mål før de hadde rukket å få opp klokka. Så tiden er uviss.
Jeg avsluttet det hele med et lite bad i stampa. Freschkt..

Øy!

Startet i andre tidspulje, tre over halv seks. Passelig stort felt der jeg fikk gleden av å løpe forbi flere i bakkene. Min utfordring er å holde dampen oppe i de lettere partiene. Jeg blir heller ikke raskere med årene.
Lenge siden jeg har løpt så kort som 3.6, neste gang blir det mailsluker.
Egen klokke stoppet på 18.17, mulig det blir noen sekund til offisielt. Godt å ha nummer på kassa igjen.

Sommerløpet 2013

 

I fjor var vi bortreist, men i år var det ingen unnskyldning for å ikke delta i Sommerløpet. Det er jo en stor happening i byen, så da er det gøy å være med. Det får heller være at jeg nesten ikke har trent i hele sommer. Det får også være at et visst strømselskap som begynner på N og slutter på orgesenergi er hovedsponsor.

Da påmeldingen skjedde for mange måneder siden ble vi bedt om å oppgi forventet sluttid. Sånt er jo ikke lett å vite, men etter nøye kalkulasjon fant jeg ut at min forventede tid skulle bli 1.05.37.

Ved start stilte jeg meg rett bak ballongmannen som hadde som mål å komme inn på en time. I iveren tenkte jeg å følge han så lenge som mulig å se hvordan det gikk. Startskuddet gikk, og ingenting skjedde. Tok faktisk over ett minutt før vi var på startstreken, men da er det jo greit at man har slikt fansy utstyr som gjør at tida ikke begynner å gå før man har passert start.

Smartingene fra sponsoren hadde visst bestemt seg for å lage litt morro i feltet. Nivået på humoren var heller begrenset. De gikk på langs, bærende og drassende på diverse rekvisitter. Det lagde en skikkelig trafikkort på det smale partiet forbi mother india. Men jeg kom meg forbi, og fant igjen ballongmannen. 

Underveis var hele familien utplassert med store og små. Ikke ofte jeg får så mye heiing, så det var stas.

På baksiden av Tangen vgs. dukket Jim Rune opp med sitt kamera. Mens han løpende intervjuet ballongmannen benyttet jeg anledningen til å utføre noen ablegøyer i bakgrunnen. Bla kom T-tegnet på film. Burde gjort mer ut av muligheten, men som ofte før tar det litt tid før man blir impulsiv nok.

Da vi nærmet oss jobben skulle nok en gang sponsoren gjøre seg gjeldene. Var nok en nøye kalkulert gimmik å plassere seg rett ved kontorene til AE. Både 100 og 50 meter før stod det store skilt som lovte gull og grønne skoger om hvilket fantastisk energipåfyll vi skulle få. Da jeg kom fram viste det seg at de ikke hadde klar noe som helst. De helte ett og ett glass, og måtte vente lenge på å få litt drikke. Typisk de gulkledde å love mye, men levere lite.

Ballongmenner stopper imidlertid ikke for å drikke fant jeg ut, så da fikk han et forsprang på 30-40 meter. Dette klarte jeg aldri å ta inn. Holdt avstanden noen kilometer, men etter bakken bak Høivold brygge måtte jeg se at slaget var tapt. Og da vi kom til Elvegata var han ute av syne. Fantomine stod heldigvis klar med drikkeflaske rett ved betania, og det var et avgjørende væskepåfyll. Klarte å unngå den helt store kollapsen. Godt heiet fram i Markes satt jeg inn en god spurt etter broa. I farten klarte jeg også å hoppe på noen sponsorballonger til publikums store forlystelse. Siste stikk til meg, og det gjorde godt!

Tida ble 1.01.03. Neste gang går jeg under timen!

Jettegrytehopping

Denne sommerferien hadde vi fem dager på hytta på Brokke. Mange ser ut til å tro at dette bare er et vintersted, men Brokke har adskillig mer å by på. På bildet ses Diggigangas mann i det han hopper uti ei megasvær jettegryte i det gamle elveleiet til Faråni. Inne i gryta er det som å være i en halvkuppel. Lyden fra vannet er totalt overdøvende og det hele er en mektig opplevelse.

Bak i bildet ses også toppen av Løefjell. Toppen kan nås relativt enkelt via en vanlig tursti, noe vi gjorde allerede første dagen. Ellers kan man gjøre som veldig mange andre i sommer: Klatre til topps. Skjønt man trenger ikke klatre hele veien opp. En taulengde eller to kan også være veldig gøy.

Skulle vi noen gang klare å tromme sammen til en humorbudhistisk fellestur, ville dette vært et glimrende sted. Klatreferdighetene må kanskje børstes litt støv av, men med ruter som helt nede på 3-tallet, bør det være nok av muligheter.