6. Karuselløp - Subaruløpet i Jegers

  Svein og Olav i par(re)løp

Herlig løpevær var det denne dagen, men fremdeles vått i skogen. Løypa var derfor lagt mye om, så det var mye grusløping. Samtlige Diggidangas på startstreken. Øy og Grendstad stilte til og med i samme heat på milslukeren. Ikke ofte det skjer.

DE:
Sjelden jeg presser kroppen så mye for tiden, men i dag var det på tide å se hva man er god for. Bakken opp til Kalkheia er jo umulig å løpe. Synes igrunnen det uansett går fortere å gå, selv om man kommer litt ut av rytmen. Det lange strekket på postveien gjorde at man fikk pusten tilbake og kunne gi full gass på slutten. Savnet den fine stien langs vannet i siste halvdel, så får vel heller jogge den selv engang. Tok ikke tiden, men tror det ble rundt 33-34 minutter. Ikke allverdens, men sier meg fornøyd.

Gubben
Jo, det er ok å løpe i parreløp, men etter å ha løpt i posisjonen på bildet over Kalkheia fant vi ut i nedoverbakkene at det var mer praktisk å løpe mer oppreist. Da løp Øy ifra og lå ca 50 meter foran ei stund, men så slapp han seg tilbake igjen for å ha selskap. Dessverre hadde jeg ikke heilt dagen, altfor dårlig oppladning og altfor tørt og fint i dag, og da jeg kasta trøya ved veksling dro Øy ifra og slo meg med god margin. Skulle bare mangle. Uansett greit å få slukt ei drøy mil. Det som er bra med milsluker er at det er mange av de samme folkene hver gang, så en begynner etterhvert å få mange en kan mål seg imot. I løpet av året skal jeg slå han derre lokale Abraham Lincoln-kopien.

Øy!
Hyggelig å ha selskap av Gubben. Som oftest går karuselløpene uten at det veksles så mange ord, men denne gangen ble det tid til en lengre passiar. Ved runding halvveis fikk vi tilrop fra sekretariatet som mente at dette måtte være åpent Diggidanga-mesterskap. Det kunne det ha vært, men konkurranseinstinktet mitt ble ikke vekket før jeg så nevnte Lincoln og en annen kjenning et par hundre meter foran i siste del av løypa.
Jeg nærmet meg kraftig på slutten, men startet innhentingen for sent. Men hadde målgangen vært på toppen av Kalkheia hadde jeg garantert kommet først...
Kristoffer som ikke hadde løpt på lenge på grunn av mye skolearbeid, nøyde seg med en runde. Tror det var tøft nok denne gangen. Han kunne i hvert fall rapportere om diverse vondter underveis.