Slettes ikke så verst

Hadde en topp som mål i dag, men det var  turen dit og hjem igjen som var det egentlige mål.
Turen gikk til Slettehei , fint beliggende mellom Ålefjær og Kvarstein. Er ikke helt sikker om selve punktet med tårnet ligger i Vennesla eller Kristiansand kommune, på kartet jeg har ser det ut som om grensa går rett igjennom tårnet.
Her kan sikkert grenselos Grendstad greie ut nærmere.

sauer langs postveien

stemning

Turen startet hjemme på sykkel, bare avbrutt av et lite stopp for setejustering hos en sykkelreperatør i Tordenskjoldsgate. Med setet på plass gikk turen opp i Jegersberg, herfra videre langs postveien mot Ålefjær. Som man ser lå tåka ganske tjukk noen steder i lavlandet, veldig stemningsfullt.

Ved Hestehagen kom jeg inn på riksveien igjen og var ikke helt sikker på hvor jeg skulle starte toppstøtet mot Slettehei. Da jeg kom til Kvivika og fant ut at man kan sykle innover anleggsveien som er anlagt i forbindelse med legging av ny kraftlinje, så valgte jeg å angripe toppen her i fra.

 Parkerte sykkelen ca en kilometer inn fra riksveien. 

Bratt oppover selvsagt, men veldig grei traktorvei mesteparten.

Et stykke opp i lia får jeg øye på denne eiendommelige bygningen og må selvsagt ta en liten avstikker for å finne ut hva dette er. På veien ditt må jeg over en litt tvilsom hengebro som går over et ganske høyt juv. 

Nysgjerrig som jeg er lar jeg meg ikke stoppe av noen løse og manglende planker her og der.
Hytta er bygd på et utkikkspunkt og har vindu i hele fronten. Inne er det et ildsted, ellers bare noen gamle stoler, en øks og et par sager og litt ved. Døra var ulåst så her er det bare å fyre opp hvis lysten eller behovet skulle melde seg. Rett bak denne hytta ligger en annen hytte, bygd i laftet tømmer.
Hele stedet virket litt merkelig, kanskje det er et lag eller forening som har det? Kanskje justvikingene vet noe om dette?

På Slettehei ble tårnet besteget selvsagt, utsikten er jo formidabel derfra. Bare synd at plata som viser hva man kan se herfra er løsnet fra fundamentet, og dermed ikke særlig brukbar.

Etter en kopp kaffe og litt turmiks, samt saftdrikke, var det bare å ta fatt på nedstigningen. Som i alpine strøk er det ofte når man er på vei ned igjen at det skjer uhell og ulykker.Man er trøtt og litt uoppmerksom kanskje, og vips så er uhellet ute. Lenge gikk det helt fint, helt til jeg kom til Oddernes kirke.
Det som skjedde var at jeg gradvis mistet luften i bakhjulet, og da jeg kom til Oddernesbroa ble det veldig tungt og veldig lite luft.Nå var gode råd dyre, og lynraskt tok jeg en beslutning om å søke hjelp i Skippergata. Tenkte at her var det gummi å hale, men der var det ingen hjelp få, grenselosen var ikke hjemme. Ihvertfall åpnet han ikke...

Da gikk jeg over til plan B, nemlig å søke profesjonell hjelp i Tordenskjoldgate, hos tidligere nevnte sykkelsetereperatør. Han hadde imidlertid tatt helg, fornuftig nok, men synd for meg.
Nå kunne jeg jo prøvd andre sykkelduder, men var lysten på å komme meg hjem etter 4 og halv time på farten. Derfor ble det trilling av sykkel fra kvadraturen og hjem. Det gikk ikke så fort, men det gjorde ihvertfall sitt til at jeg fikk litt varme i tærna igjen.
Hjemme kunne jeg loggføre 5 timer med rein velvære. Det er ok å være på tur, spesielt etterpå...