Som nevnt i en kommentar her tidligere har vi naa forflyttet oss til Rarotonga. Men vi rakk da en del aktiviteter foer vi forlot Aitutaki. Bla. et tropisk triathlon som bestod av foelgende tre deler:
1. Lagunsvomming: Der vi bodde i strandkanten var lagunen temmelig lang. Dvs. avstanden ut til revet der bolgene slaar konstant hele tiden. Jeg fikk det for meg at det hadde vaert morro aa ta turen ut dit. Problemet er at det er vanskelig aa ta seg fram og det viste seg aa vaere adskillig lengre enn anntatt. Storste delen er temmelig grunn og det er koraller alle veier. Korallene gaar mange steder helt til vannoverflaten og da gaar det ikke aa svomme over. Man maa heller aldri ta eller staa paa noen koraller for da dor de. For aa komme forbi maa man altsaa finne en vei igjennom denne laburinten, og det er hva jeg gjorde. Det var litt av en eventyrferd. Overalt er det fantastiske koraller i alle mulige farger, og der det er koraller er det enda mere fisk ogsaa i alle mulige farger. Det er som aa vaere i en helt annen verden og jeg blir jo selvsagt helt fortapt. Etterhvert ble det litt dypere og da gikk det lettere. Ett stykke kunne jeg til og med ikke staa og da gikk det virkelig unna. Turen tok imidlertid lang tid, og jeg var sapass langt ute at de ikke kunne se meg fra land. Men det gikk altsaa meget bra. Hadde nesten folesen av aa ha gjennomfort en ekspedisjon.
2. Sykling til cafe: Som nevnt i forrige innlegg tok vi oss fram paa sykler naar vi skulle noen steder. Oya er ikke spesiellt stor, men med daarlige sykler og mange plussgrader blir det fort ett slit. For aa komme til vaar favorittspiseplass maatte vi ikke bare forbi den ene flystripa, men begge to. Og de er lange! De ble bygd av USA under krigen og skulle sikkert kunne ta imot litt av hvert. Uten klart den hardeste etappen.
3. Gaatur langs stranda i solnedgangen: Om den forrige etappen var den hardeste var denne siste den mest behagelige. Bildet over sier vel det meste. Uansett ble det gjennomfort en triathlon etter mitt hjerte. God trening for baade kropp, sjel og hode.
Neste dag var det topptur til oyas foyeste fjell, eller som Ron (altmuligmannen der vi bodde) saa kledelig sa: Verdens hoyeste fjell. Det er 119 meter og det tar vel en times tid tilsammen. Altsaa en enkel tur, men i varmen blir det meste en utfordring. Saa det foltes som en liten prestasjon.
Paa Rarotonga her vi er naa er det mange muligheter. Kajakkene staar rett utenfor dora, og de blir grundig brukt rundt i lagunen. Ellers har vi ett eget (!) basseng som det gjores kortbanesvomming til den store gullmedalje. Lader ogsaa opp til friidrettskarusellen med kokosnottkulestot paa stranda.
Som dere skjonner er det nok aa gjore, spesielt naar hovedaktiviteten egentlig er aa slappe av. De siste 5 dagene skal iallefall nytes etter beste evne.
Hvor har det forresten blitt av Svein?? Har han eget hemmelig treningsprogram naa rett for karusellen drar igang igjen?
