tirsdag 19. april 2011

Sesilåmi, aldri mer.

Dere tror vel at jeg har ligget i dvale den sist tiden, men nei, det har jeg definitivt ikke.
Begynte skisesongen bra, men da det tok så mye tid å skrive bligg hver gang og mye av det ble det samme ga jeg heller opp.
Denne sesongen har vært en god skisesong. Jeg følte selv at jeg var i skikkelig god form siden jeg hadde en hastighet på 10 km t de siste turene på Bortelid. I den forbindelse gledet jeg meg virkelig til Sesilåmi, men allerede på bussen opp bestemte jeg meg for at dette nok ble den siste gangen. Grunnen til det er at jeg syns jeg mister alle de gode koseturene på ski med bål, pølser, vafler og gode venner.

Det er tidlig lørdag morgen og vi starter bussturen opp til Brokke. Jeg føler meg bilsyk etter noen få mil, ikke gøy. Vel oppe i Brokke får jeg i meg en god frokost (brøskive med masse honning). Været ser bra ut og vi får høre at det er oppholdsvær og vindstille. Jeg står forventnigsfull på startstreken sammen med Sturla. Starten går og det er meningen at Sturla og jeg skal gå sammen. Da han legger ut i et altfor raskt tempo for sin gamle mor må jeg si at han bare kan gå. Altså, så jeg ikke mer den sprekingen på en stund.
Stigningene begynner og det er jeg jo klar over. Smøreteamet mitt (Sigbjørn) har gjort en god jobb og jeg kan bare gå rett oppover i motsetning til mange andre som måtte stoppe for å smøre om. Etter 1 times gange begynner det å duskregne, tåka siger på og det blåser igrunnen ganske godt. Før jeg ankommer Øyuvsbu har tanken på å bryte streifet meg noen ganger. Jeg tenker og tenker på hva vitsen er med denne selvpiningen er. Da jeg hadde gått 3 mil var det like før jeg brøyt. Jeg tenkte at hvis jeg bryter nå kommer jeg antakeligvis til å komme til Sinnes seinere enn om jeg går selv (smart tanke, den fikk meg til å fullføre).
Jeg hadde ikke brutt pga den fysiske formen, men pga psyken. Noen steder var jeg helt alene og kunne ikke se lenger enn 30 meter fremover. Jeg viste ikke om det gikk oppover eller nedover, jeg bare skjønte det på farten og motstanden. Jeg kunne ikke se forskjell på snø og tåke i flere mil.
Da jeg hadde 12 km igjen fikk jeg meg en opptur. Plutselig sto Sturla der og ventet på meg. Vi tok følge ei mil, deretter satte han inn et høyere gir enn jeg hadde.
Etter 6 timer og 35 min gikk jeg endelig over målstreken.
Jeg hadde i forkant ikke regnet med å bruke så lang tid, så det kan jo hende at jeg en eller annen gang må forbedre tiden.

4 kommentarer:

Grendstad sa...

tja, godt gjort å fullføre, men som du er inne på, så er det jo også litt krevende å bryte...

jeg gikk på rett under 6 timer da jeg gikk, i nikkersklassen for noen år siden, og var fornøyd med det, den ganga var været veldig bra, siden har det ikke vært så bra

godt gått! bra du fullførte!

ØY! sa...

jeg er stolt over å kjenne folk som har fullført Sesilåmi.
Marcialonga derimot er for pingler...

Hilde Fantomine sa...

Super bra Evelyn!!!... Du er dronninga i skiløypene...og jeg bøyer meg i støvet..
Psyken sliter ut mange av oss...spesielt når man er alene. Det er lettere når man er to eller flere.. Så denne prestasjonen skal du være fornøyd med.

Gleder meg til å treffe deg i karusellen, og det er godt å lese at du er i god form.

DE sa...

Takk for et meget bra referat! Kan føle åssen stemingen var.

Må være en enorm påkjenning å gå på ski så lenge. Tenker at bussturen i seg selv kan være krevende når man vet hva som venter.

Jeg er meget imponert over at du klarte å slå knock out på psyken og kom deg i mål. Tar av meg capsen for deg!