Amsterdam Marathon 2011

Så var nok et maraton fullført. Er det noe jeg har lært på mine 4 løp så langt, så er det vel at alle løp lever sitt eget liv og er forskjellig. Det er kanskje denne "x-faktoren" som gjør distansen til noe spesielt. Mye kan gå galt både før og underveis.
Denne gangen stilte både Anita og jeg med like blanke ark, begge har hatt et par skadeopphold de siste ukene, og var relativ usikre på egen form. Derfor hadde vi ikke satt oss noe tidsmål for løpet, men var enig om at vi skulle kose oss og ha det gøy underveis, ihvertfall så lenge som mulig. At det blir tøft på slutten er vel knapt noen
x-faktor, det vet alle som har prøvd distansen.

En av 160 nordmenn på distansen

Vi var 5 stykk som reiste til Amsterdam fredag kveld, det var Anita, Rune (Anitas mann), onkel Bjørn, Linn og Diggidangas mann.
Etter å ha sjekket inn på det veldig fine Park Hotel, installerte vi oss på en lokal biff-restaurant. Her mesket vi oss med saftige biffer og deilig lokalt brygg. Riktig så hyggelig ble det, men vi køyet ganske tidlig, da vi neste dag skulle "gjøre" byen.
Lørdagen ble brukt til den obligatoriske kanalturen, museumsbesøk, shopping og avhenting av startnummer.
Etter en vanlig dårlig natts søvn, var den store dagen endelig kommet.
Kjempefint vær, men bare 3-4 grader varmt på morgenen. Det ble litt usikkerhet om hvor mye tøy en skulle løpe med, men for min del ble det lange armer. Hadde benyttet anledningen på lørdagen til å handle ny trøye (oransje selvfølgelig).

Anita har alltid et smil på lur

Selve starten og målgang  gikk inne på ærverdige Olympic Stadium. Anlegget er fra de 9. olympiske sommerleker i 1928. Under disse lekene tok forresten salige kong Olav gull i seiling. Dette var vår eneste gullmedalje i lekene. En annen Olav , nemlig Sunde, tok bronsje i spydkast på denne stadion. Så her var vi virkelig på historisk grunn.

Sabla mye folk inne på løpebanen på stadion, men etterhvert fikk vi snirklet oss ut på asfalten. Ikke til å unngå at det blir litt kø til å begynne med, men det er nok av tid og distanse til å ta igjen det tapte, hvis det er ønskelig. Forøvrig var det rundt 10000 løpere på startstreken denne fine søndagen.

De første kilometrene gikk i veldig greit tempo, lett  og ledig i kropp og sinn. Ved ca 8 km stod våre kjære og heiet, og da vi også fikk kyss på munnen, ble dagen enda bedre.
Etterhvert kom vi et stykke ut på landet, her løp vi langs en idyllisk kanal, med masse roere ute i trening. Det spesielle var at det var folk i alle aldre og i vanlig søndagstøy. Tydelig at roing er en vanlig søndagsaktivitet for hele familien i Holland.

Som vanlig måtte jeg ut i buskene for å late vannet, dog bare en gang. På forhånd hadde vi avtalt at vi ikke skulle vente på hverandre hvis en av oss måtte ut i viktig ærend. Dermed forsvant Anita ut av syne ved 16 km. Men et slikt løp med så mye folk, kan være veldig sosialt hvis man vil. Som bildene viser hadde jeg ny singlet for anledningen, med Norway både foran og bak. Jeg fikk mye oppmerksomhet både av  medløpere og av publikum. Jeg kom i prat med flere løpere underveis, og Anita kunne fortelle det samme.

Arrangøren hadde gjort en liten genistrek med startnummeret, da de under selve nummeret hadde trykt fornavnet på løperen. Dermed ble det mange tilrop som : "go Svein from Norway!". En artig liten ting som gjorde det enda  morsommere å løpe.

Alle maratonløp har sine tunge stunder, det er bare spørsmål om når det setter inn. For min del begynte det rundt 24-25 km. Da merkes det at man har litt for lite trening, spesielt langturer. På forhånd var jeg spent på om leggen og akillesen ville holde i 42 kilometer. Det gikk heldigvis veldig bra med nevnte kroppsdeler, da var lettere å akseptere at låra ble sykt vonde etterhvert.

Farten gikk selvsagt ned på slutten, men klarte å holde dampen sånn nogenlunde selv om jeg  måtte ha noen små gå-pauser innimellom. Faktisk klarte jeg å spurte de siste 300 meterne inne på stadion, selv om jeg ikke aner hvor jeg hentet kreftene fra.
Hadde ikke helt kontroll på tiden, men pga denne spurten slapp jeg å se 4 tallet ved målgang.

Under rådende omstendigheter er jeg veldig fornøyd med løpet, selv om det er det svakeste av mine 4 til nå, rent tidsmessig. Joda, det er ikke lov å være misfornøyd , når man har hatt en slik fin dag, med masse gode opplevelser og minner.

Hvordan det gikk med Anita? Hun imponerte igjen, og cruiset inn til 3.46.46.Tror hun smilte hele veien inn til mål. Den dama er laget av stål og godt humør. Takk for følget.

velfortjent medalje

Etterpå var både løpere og støtteapparat enig om at dette ikke blir siste maraton i ett eller annet utland...