5. terrengløp Walters løype 3,8/7,6 km

Olav
Tja, det var dagen da ingenting var heilt optimalt. Plutselig dukka det opp en barnebursdag på Todda kl 17, 15 minutter før start på lang løype. På jobben fikk jeg ikke spist så mye i 13-14-tida som jeg pleier, sånn at jeg heiv innpå et par karbonader da jeg var hjemom. Da jeg hadde levert til barnebursdag, og var i full fart over skoleplassen og på vei opp til start i Baneheia, kom den eritreiske bursdagsbarnmora løpende og lurte på om jeg kunne hjelpe med å få varme på komfyren. Måtte tilbake og vise på den keramisktoppede komfyren. Så opp i Baneheia, hadde et par minutter på å legge fra meg noe tøy, si hei til madammen. Da dukka nybakt mor Hilde opp, og i forfjupselsen fikk jeg meg ikke tid til å si hverken gratulerer, eller til å se på nurket, bare å spørre om hun kunne passe tøyet mitt til jeg var ferdig med å løpe, men hun skulle ikke være så lenge dessverre.

Stormet inn med tøy, traff madammen i startområdet, hun lurte på hvordan hun skulle registrere seg før start, tida var knapp, så jeg fikk bare geleidet henne bort til Hilde, som har god erfaring med sånt, før jeg fortet meg til start. Fikk sagt litt hei til Svein, før starten gikk. Da gikk det ikke lenge før jeg kjente karbonadene presse seg opp i mellomgulvet. Samme gamle tabben. Spise for mye for tett opp til start. Hadde ingenting å gi, bare finne et passe greit tempo. Svein tøffet rundt der, prata litt med ham, men han kunne jo ikke ligge i krabonadetempo heller, sjøl om han skulle ta det med ro, og han seig avgårde. I bakkene ned mot målområdet, løp jeg forbi han. Begge skolissene hans hadde gått opp. Ja, ja, ikke heilt topp der i gården heller. Og da jeg løp forbi Vestbakken og madammen underveis, fikk ikke Vestbakken øye på meg sjøl om jeg formelig sambaløp rett i synet på ham. Ja, ja, Svein løp forbi meg igjen litt seinere, prøvde å henge på, men hver gang jeg prøvde å gi på litt, kom karbonadetrøkket. Og midt i alt dette løpe en gammel randesundsnabo fra meg, et postbud og juletreselger, som sa han ikke fikk trent så mye. En liten psykisk knekk der også gitt.

Kom i mål på 41 eller noe tror jeg. Ikke så verst til å være et løp hvor jeg ikke hadde så mye å gi, men kjedelig siden jeg er i bra form. Men jeg takler hverken tidspress før start, eller karbonader i mellomgulvet, og egentlig det verste av alt, jeg glømte helt å si hei til lille Marte.

Da løpet var ferdig måtte Mirsada haste for å kjøre guttungen til karate. Hun hadde løpt bra, men tatt feil av løypa et sted Ja, ja, og da fikk jeg heller ikke prata så mye med Svein og sønn.

Men i kaoset før start hadde fru Vestbakken overlevert på vegne av gubben en liten glassvase og plaster for såre brystvorter, som jeg fikk pakket opp da jeg kom hjem. En fin trøst på en slitsom løpsdag, som en bare må se på med et slags skeivt smil. Kanskje de plasterne hadde hjulpet litt.

Skal si hei neste gang, Marte.


DE
Hadde med kone og barn som supportere når jeg skulle løpe karusellen for første gang siden fødtselen. Planen var å løpe i god tid før resten av Diggidanga slik at jeg kunne se folket avgårde. Men den gang ei. Burde kanskje sett det komme, men når man har med nyfødt unge så ønsker kjente og mindre kjente å slå av en prat, så det varte og det rakk før jeg kom avgårde. Men veldig hyggelig er det å få gratulasjoner, og en stolt far viser gjerne frem avkommet.

Er ikke helt i vater søvnmessig, så skulle ikke annet enn å gjennomføre i dag. Klarte likevel å holde et greit tempo, men presset ikke helt maks. Dermed fikk oppoverbakkene en helt ny dimensjon. For første gang klarte jeg å løpe dem minst like raskt som jeg gjorde i resten av løypa. Det føltes utrolig godt. Toppet det hele med å ta to og to trinn opp trappene ved Bånetjønn. Ellers var det fint å løpe rundt nevnte tjønn igjen. De har gjort en meget god jobb med stien. I det hele tatt liker jeg denne løypa veldig godt, så glad jeg fikk deltatt. Noen ganger er det greit med kjente og kjære stier. Tok ikke tida, men tror faktisk ikke det ble så galt.

Fikk dessverre ikke snakket med Olav og Svein før start, men kona sørget for å overlevere gaven. Som bildet på toppen viser inneholdt den premien fra vinterkarusellen, samt spesialbestilte nip guards som gave for superinnsats i Ålborg. Tenkte dere langløpere må beskytte sarte kroppsdeler...

På vei tilbake til bilen kom herrene løpende. Uten briller ser jeg nesten ikke ansikter, men burde vel skjønt litt raskere at sprellemannen var Olav. Svein tok seg tid til et håndtrykk, så tenkte at han hadde en rolig dag i løypa.

Når det gjelder Marte så sov ho seg igjennom hele seansen, men er iallefall avbildet med en karusellbanan. Kona melder seg klar til dyst så snart kroppen tillater.

Øy!
Som Olav nevner lenger oppe her så var planen å ta det rolig, og for en gangs skyld klarte jeg det i stor grad. Fikk samme følelsen som DE i bakkene, bare å sige jevnt og fint oppover når man ikke presser maks.
Etter den doble skolisseepisoden i bakken ned mot Fant Olsen, speidet jeg etter Olav for å prøve å ta ham igjen, men kunne ikke se den blå trøya noen steder. Luringen hadde foretatt en avkledningsmanøver og løp toppløs. Ved 2.stampe fikk jeg kontakt igjen. Olav jobbet fælt med karbonadene og dermed seig jeg fra litt på slutten.
På toppen av trappene ved Båne, passerte jeg en mann som pustet og stønnet som om en fødsel skulle være godt i gang. Etter størrelse på magen å dømme måtte det minst være tvillinger på gang.

Må ellers igjen få gratulere de nybakte foreldre, skulle stoppet litt mer for å hilse på faderen også.
Fikk sett på Marte, der ho sov så søtt. Ei riktig fin jente dere har laget.

Takker også for henting/oppbevaring av glasset fra vinterkarusellen, og hjertelig takk for Nipguard-en.
De skal prøves på søndagens langtur fra Stemmen.

Kristoffer løp en runde idag. Rapport kommer etterhvert.