Hilde og DE somla med tida, men rakk så vidt starten på Søgneløypa. Svein var som vanlig ute i god tid og rakk en skikkelig oppvarming. 4-5 plussgrader og nesten helt bar løype. Største utfordring var vinden som var til dels sterk. Dvs at vi hadde medvind på første halvdel og motvind tilbake.
Hilde starta for seg selv og la opp et meget bra løp. Veksla visst noen ord med Svein på vei ut. Hun kom fort inn i rytmen og klarte å holde samme tempo hele veien. Med musikk på øret og ingen gæmliser pesende i nakken blir det omtrent som en vanlig løpetur. Motvinden kom brutalt etter runding, men det skulle mere til for å stoppe Fru Vestbakke denne dagen. Meget bra gjennomført!
Starten i hovedfeltet gikk omtrent som sist gang. Full gnu. Etter 100 meter havna DE nok engang helt bakerst. Men denne gangen valgte jeg å satse litt hardere, og prøve å følge på sistemann. Så fikk det briste eller bære. Da vi passerte Fantomine borte ved broa fikk jeg melding om å spare på kreftene på vei tilbake pga motvinden. Tenkte som så at det var en ekstra grunn til å ha en rygg å løpe bak. På slettene før runding seilte han litt i fra og hadde på det meste opp til 10 meter. Men på snuplassen tok han et par hvileskjær og da var jeg oppe i ryggen igjen. Var ufattelig sliten, men det eneste jeg fokuserte på var skosålene til mannen foran. Kom nesten inn i en transe. Burde helt klart vært med å dra litt, men hadde ikke sjanse til å komme meg forbi. Visste at min eneste mulighet var å ligge bak helt til siste 100 meter for så å stole på at spurten ville gjøre jobben. På siste sletta tilbake mot Tangvall kikka han seg mye bakover og da klarte han igjen å få ett par meter. Da var jeg nære ved å gi opp. Men akkurat da dukket Fantomine opp med noen skikkelige heiarop. Da jeg i tillegg så at han viste svakhetstegn på vei opp av undergangen så jeg mitt snitt og dro forbi. Trygt i mål takket vi for kampen. Jeg kom inn på 15,08, noe som var 44 sekunder bedre enn forrige gang. Duellanten kom inn 2 sek bak. Det var over ett minutt raskere enn tidligere løp. Så tydelig at vi begge to hadde godt av en real duell.
Svein:
Hadde bange anelser om en tøff og tung 10-km før start. Men når man stiller til start må man jo gjøre det beste ut av det.
Forrige uke ble preget av tunge bein, som nevnt tidligere her på bloggen. Det skulle vise seg at beina ikke var særlig samarbeidsvillig denne dagen heller.
Underveis ble det mye negative tanker, tenkte på å bryte også faktisk, men stampa videre mot vending.
Så at jeg lå som nummer 5 i feltet ved vending halvveis, men uten mulighet for å avansere. Dette fordi de 4 foran meg er veldig gode løpere, og de hadde for stort forsprang.
Det som bekymret meg mer var at det lå 3-4 løpere bak meg, ca 1-2 minutt. Den nærmeste som jeg ikke har sett på karusellen før, nærmet seg sakte og sikkert. På det nærmeste kunne jeg høre både sko og pust.
Det gjorde nok sitt til at jeg klarte å holde sånn nogenlunde farten på siste halvdel.
Vinden var jo grusom, trøsten at det var likt for alle.
I forhold til dagsform og forholdene kan jeg være fornøyd med tiden. Var skikkelig kjørt når jeg endelig kom i mål, godt hjulpet av DE på slutten.
Neste 10-km kan bare bli bedre, selv om det er meldt råtne forhold til helga...
Har planer om å ta det med ro uansett.
Som nevnt i en kommentar her tidligere har vi naa forflyttet oss til Rarotonga. Men vi rakk da en del aktiviteter foer vi forlot Aitutaki. Bla. et tropisk triathlon som bestod av foelgende tre deler:
1. Lagunsvomming: Der vi bodde i strandkanten var lagunen temmelig lang. Dvs. avstanden ut til revet der bolgene slaar konstant hele tiden. Jeg fikk det for meg at det hadde vaert morro aa ta turen ut dit. Problemet er at det er vanskelig aa ta seg fram og det viste seg aa vaere adskillig lengre enn anntatt. Storste delen er temmelig grunn og det er koraller alle veier. Korallene gaar mange steder helt til vannoverflaten og da gaar det ikke aa svomme over. Man maa heller aldri ta eller staa paa noen koraller for da dor de. For aa komme forbi maa man altsaa finne en vei igjennom denne laburinten, og det er hva jeg gjorde. Det var litt av en eventyrferd. Overalt er det fantastiske koraller i alle mulige farger, og der det er koraller er det enda mere fisk ogsaa i alle mulige farger. Det er som aa vaere i en helt annen verden og jeg blir jo selvsagt helt fortapt. Etterhvert ble det litt dypere og da gikk det lettere. Ett stykke kunne jeg til og med ikke staa og da gikk det virkelig unna. Turen tok imidlertid lang tid, og jeg var sapass langt ute at de ikke kunne se meg fra land. Men det gikk altsaa meget bra. Hadde nesten folesen av aa ha gjennomfort en ekspedisjon.
2. Sykling til cafe: Som nevnt i forrige innlegg tok vi oss fram paa sykler naar vi skulle noen steder. Oya er ikke spesiellt stor, men med daarlige sykler og mange plussgrader blir det fort ett slit. For aa komme til vaar favorittspiseplass maatte vi ikke bare forbi den ene flystripa, men begge to. Og de er lange! De ble bygd av USA under krigen og skulle sikkert kunne ta imot litt av hvert. Uten klart den hardeste etappen.
Hilde paa tur i lagunen
DE paa en av mange svommeturer
Bambi holder utkikk
Forbudt å klatre! Snakk om lureklatrevegg
Full gnu
Det tok meg i morres 3 timer å gå hjemmefra og opp i byskauen og rundt rød lang løype, og hjem igjen. En nydelig tur. Halve turen gikk i dypere løssnø (se bildet) fordi Diggidangas mann var første mann ut, periodevis andre mann ut, etter siste dagers snøfall. Diggidangas setter spor.
Når det ikke er tid til en lang søndagstur passer det utmerket å ta en topptur til Sodåsen. Terrenget på vei opp er ikke det mest spennende som finns, men det er utsikten fra toppen som er den store beholdningen. Man ser hele innseilingen til Kristiansand. Så når tempen og været er det rette så kan man sitte der oppe i evigheter og kikke.
